Jeg ønsker å anke den siste dommen!

Forfatteren.

Forfatteren.

Jeg begynte bloggen med et visst hovmod. Jeg var meget klar over at blogging var noe jeg så ned på, noe jeg foraktet. Jeg var selv preget av mange av de stereotypene som jeg skriver om i bloggen. Jeg var heller ei en stor tilhenger av selveksponering på nett, merk var. Neida, jeg vil aldri brette ut om mitt eget liv på nett. Derimot har jeg begynt å sette pris på det forumet som har etablert seg på studiet. Vi er en rar samling mennesker som sammen utfører et felles oppdrag, det er beundringsverdig.

Jeg begynte mitt første offisielle innlegg med å snakke om veiskiller. Hvordan vi som plastiske individer blir påvirket av alle de valgene vi står ovenfor. Jeg snakket om hvor privilegerte vi nordmenn er, samt en kort strofe om mine barndomsdrømmer. Virkeligheten i dag er kanskje blitt litt annerledes. De store ambisjonene er fortsatt der, men oppfatningen er endret. Dette halvåret har vært et tungt et på mange måter. Det har blitt stilt en del spørsmål, disse med ønske om å motivere til en forandring i meg selv. Jeg vil si at det også har skjedd. Man blir alltid visere, men det har skjedd noe annet. Dette studiet har tvunget meg til å ta et internt oppgjør med meg selv. Gjennom dette har jeg kommet ut mer selvsikker, og klar i hva jeg selv vil. Det kreves mye arbeide for å komme dit, men alt som er verdt det, burde gjøres.

Pragmatikk – ikke i språktradisjonen, men i filosofisk forstand er noe jeg har snakket om mye i år. Det å bevisst tenke pragmatisk er ikke noe de fleste gjør. Det kan sees på som grovt, kynisk eller kaldt. Det er vel det til en viss grad, men i denne gryta av valg lønner det seg kanskje? Man kan ikke sitte å vente på at valget velger deg, og man burde jo helst spe på med en rikelig dose refleksjon. Det jeg har kommet frem til er at pragmatisme i små doser lønner seg. Det å ha et mål som man er enig med seg selv i, samt det å planlegge hvordan man kan oppnå det. Jeg føler vi er blitt så redde for å feile at vi ikke lengre tar noen sjanser. Dette er noe jeg har prøvd å gjøre i kommunikasjonskurset, og i bloggen min. Jeg har ønsket å vise en del av meg, en som tør å si hva en mener. Men som samtidig streber etter å alltid holde det relevant til tema.

For det er det å ta sjanser som drar oss inn i de nye mulighetene. Og hvis vi ikke tør, eller blir oppfordret til å gjøre det, da kommer vi ingen vei. Det å ta sjanser kan bety alt; snakke med forelskelsen, spørre om jobben, si hva en mener. Jeg er for at vi skal reise oss opp, og faktisk ta disse sjansene. Hva er det værste som kan skje, du får et nei, eller kanskje en E, men når du sitter der til slutt med et smil om munnen kan du tenke: ”Jeg viste i hvert fall meg, det jeget jeg kan være stolt av!” Og det er det som kommer til å motivere meg i fremtiden. Hvordan kan jeg selv oppnå mine egne mål, og hvordan kan jeg bevare det som er unikt i meg i prosessen. For det skumleste med å gå på universitetet er det å miste seg selv i en brønn av akademiske begreper og levesett. Jeg tviler ikke på at livet i akademia er fantastisk, men samtidig er det viktig at vi bevarer oss selv. Vi er tross alt fremtidige kommunikatører, og det vil bli vår jobb å være unike!

Flertallets tyranni.

Hva skjer når alle er enige i noe, det blir sannhet. Men blir det faktisk det? Historien har gang på gang vist at flertallet tar feil og er lettpåvirkelig. Hvorfor er det da slik at vi har så lett for å stole på det? I dette innlegget skal jeg ta opp noe alt for menneskelig, nemlig naivitet, og spesielt da på nett. Vi stoler alt for lett på det som står inne i skjermen, hvorfor det? Hva er det som skiller ordene skrevet av en fremmed på nett, fra de som man finner på en lapp på t-banen. Vel, kredibilitet kommer i mange former, og vi er blitt mye flinkere til å skape det selv. Alt i alt er dette det psykologiske feltet av sosiale medier. Vi mennesker er flokkdyr, vi er skapt for å leve sammen. For at samarbeidet skal funke som best, er det jo ønskelig at alle er enige i «fundamentale» ting. Samfunnet skriver fort av de som er fundamentalt uenige i de grunnleggende ideologier, slik som konspirasjonsteoretikere. Når konspirasjoner så avdekkes, sier man unnskyld og aksepterer deres sannhet. Vi mennesker ser opp til hverandre, og vi stoler på hverandre. Det vi ikke tar i betraktning er motivasjon for sannhet. Hva er grunnen til at informasjonen blir delt, reflekterer vi nok om dette? Det deles mer enn noen sinne på sosiale medier, men stopper vi opp, puster ut og tenker på hva vi deler?

Like, like og sheare

Vi ønsker disse usynlige poengene, og vi holder hverandre i skjortene på det. Nå har vi fått en sosial Likeøkonomi eller ”likonomy”. Du liker og deler det, da skylder vedkomne deg en like, og vi passer på. Dette blir understøttet av den sosiale kontrakten som varsomt overvåker denne økonomien. Psykologien bak hvordan vi holder hverandre i overvåkning er skremmende, men sann. Jeg har selv erfart både å spørre selv og bli spurt: ”Hvorfor likte du ikke?”. Det rare ved dette er at skammen ikke er der, det er den største selvfølge at en spør et slik spørsmål. Gjennom denne økonomien skapes det en fortrolighet med de du deler ”valuta” med. Dere liker hverandres poster, deler hverandres innhold, uten særlig kildekritikk. Dere som gruppe ser også opp til visse mennesker. Det skumle er når 1% av denne økonomien deler og tar grusomt feil. Dette kan ende opp med overskrifter som ”vaksine kan lede til autisme” ”ifølge eksperter” og lignende. Grovere misledende og feilaktige kilder skal du lete lenge etter. Men klikke og likeøkonomien har motivert en vekst i slike saker og innhold.

Mamma, hvem er Ronny?

Stadig yngre barn får profiler på sosiale medier. Dette er ikke nødvendigvis galt, det gjør barnet klar til en fremtid dominert av kommunikasjon på nettet. Men som på den virkelige lekeplassen lurer det farer på nettet. Overgrepsaker har eksplodert på nettet. Gjennom chattetjenester som Omegle, eller noe så vanlig som Facebook kan overgripere ta kontakt med barn nede i barnehagealder. Her følger det med et visst ansvar for foreldrene, de må virkelig passe på adferden til barna på nettet. Gisle Hannemyr skriver i sin bok «hva er internett?» om noe som heter «phishing» hvordan svindlere bruker nettjenester til å skaffe sensitiv informasjon om oss. Dette er skremmende effektivt sett i lys av antall brukere på nett, tenk hvis det er like lett å nå barna våre?

Hvor er Kony?

I 2012 lanserte en amerikansk veldedig organisasjon kalt Invisible Children en kampanje om den Ugandiske krigsherren Joseph Kony. Denne spredte seg over internett som ild i tørt gress. Linjer som: ”har du sett Kony?” florerte. Man delte dette helt uten noen omtanke på hva veldedigheten var, hva den ville og dens verdisyn. Man delte videoen fordi den var appellativ, mest da på det emosjonelle plan, og det at den ga oss en klar syndebukk. Det fins mange eksempler lik dette, der internett har blitt tatt over av noe tilsynelatende bra, som senere har implodert foran verden. Vi blir grepet av situasjonen og glemmer logikken hjemme. Følelser er det sterkeste, og hvis påvirket riktig trumfer de alt. Kony kampanjen endte i en pr-katastrofe av episke proporsjoner. 

Delevett

Det er lett å dele noe morsomt, og det skal det også være. Det fantastiske med sosiale medier er hvor lett det er å dele noe som man finner interessant. Det som er farlig er når man ønsker å komme med en faglig eller politisk påstand. Der er det viktig at det man påstår har en kildehenvisning, man kan ikke rive fakta ut fra løse luften. Mange av de kildene som brukes på nettet er andre kilder fra nettet. Man begynner å se et stort dominospill her, der det egentlig ikke er noen første brikke. Kanskje bare en påstand som oppsto i et forum, så delte en fyr som så det, han kjente tilfeldigvis en journalist som plukket dette opp. Når disse brikkene raser sammen blir det stor ståhei. De globale verdensmarkedene er jo ofte ryktebørser, her kan priser falle og stige med de ferskeste nyhetene, hva når disse blir tatt fra løse luften? De påvirker fortsatt markedene, det som en gang var falsk blir reelt og får seriøse følger. Derfor burde vi vise omhu når vi deler, poster og leser. Vi må spørre oss selv, har de som har skrevet dette her det riktige renommé, har de den riktige agenda og har de kompetanse til å uttale seg. Hvis man sier ja til alle disse, vel sjekk en gang til. Krysseksaminering er aldri dumt…

Slik lever den andre halvdelen.

Hei Frederik!

Jeg velger å skrive dette brev, på en måte du kanskje finner gunstig. Du er en mann med vittig penn og vittigere meninger. At du er en idealist, som ønsker at alt skal bli slik det er, vel der er det liten tvil. Kanskje jeg tar feil, men du er i hvert fall en som setter pris på godt gjennomført arbeide. Tar jeg feil? Man kan således skimte at du har en liten poet i deg, dette er noe jeg syntes du burde fortsette med. For dette er det vakreste episke diktet jeg har lest på lenge.

Du tar et stort oppgjør med nettmediet og ”klikkehysteriet”. Du er den karen som klager over dårlig musikk, men bare hører på p3. Min gode mann, har De hørt om det å heve seg over de under Dem? For et mer barnslig angrep på nettmediet har jeg ikke sett. Dine kolleger som deler din mening pleier argumentere på en adekvat måte. Men som sagt du skal ha for din originalitet, akk hadde du bare vært litt mer reflektert om det faktiske tilbudet.

Mot slutten av det 19. Århundre kom elektrisiteten til verden. Innovatøren Thomas Edison så dette, og han utnyttet muligheten. Deretter kom Nikolay Tesla, han så produktet til Edison, så muligheter, utnyttet disse og lagde et bedre produkt. Frederik, du er mannen som tviholder på gasslampen. Se lyset nå! Maktmonopolet til avisene er over.

Kameleondebatten
Vi kan bære mange farger, vi kan velge å skille oss ut, eller gli inn i mengden. Nettet og de kommunikasjonskanalene det tilbyr lar oss velge. Vi kan lese, eller produsere akkurat det vi har lyst til. Frederik du vil si at kvaliteten og kredibiliteten er vekke, for man må gå på skole for å lære slikt. Der har du kanskje rett, for journalisten er tross alt den mest ansvarlige av samfunnsborgere. Hvis vi ser på tostegshypotesen, altså teorien om at vi påvirkes av mennesker vi ser opp til. Er disse menneskene journalister? Kanskje hos noen, kanskje noen spesifikke journalister. Sosiale medier har hevet alle på samme nivå, der kommunikasjon skjer på flater mellom medmennesker. Før ble informasjon sendt lineært, først der nyheten fant sted, deretter til media, så til forbrukerne. Nå kan forbrukerne velge selv hva som er den gode nyhet. Dette gjør at media må bli mer folkelig, eller de må finne seg en klar nisje. Frederik, i dag jobber man ikke lengre på antakelser, man jobber etter konkret data.

Klikk lik!
Du har rett i en ting Frederik, det skrives mye dritt i avisene i dag. Jeg er som deg på mange måter, jeg liker setninger på over fem ord. Jeg kan sette pris på en god italiensk rødvin med godt selskap. Jeg trives med samfunnsdebatten. Dette er ikke intuitivt sexy ting, og det er forferdelig synd. For man kan si at nettet har skapt et sexybarometer for saker, der noen tårner over andre. Det er sjelden de gode sakene er på toppen av disse listene. Derfor må vi belage oss å lese i de avisene som fortsatt holder våre interesser. Man går ikke på Jernia i håp om å finne godteri Frederik!

Det tyranniske flertall.
Massene vet skjeldent best. Filosofene forteller oss det, de har ikke troen på massens integritet, den er sviktende. Andre vitenskaper forteller oss lignende, massene er ikke bra. Hvem er det som lever i flokk? Det er de svake, de på toppen av næringskjeden er ensomme. Dette må tas i betraktning. Lessig skriver også om dette i Codebook, the law of cyberspace. Hordene av brukere som sammen ødelegger integriteten til dette skjønne nye medium. Men fra spøk til revolver, massene tar ofte feil, det har historien vist oss. Psykologien forteller oss også om hvordan massene kan påvirke og dra i feil retning. Det er de eksemplariske få som redder oss fra oss selv. Kanskje du er en av dem Frederik?!

Da pennen ble for sløv…

Den nye journalisten.

Mannen med fedora, kamera og notatblokk, han er vekke. Mannen som går fra hus til hus etter tips til en sak, han er også vekke. Hun som tilbringer time etter time i en kjeller i et bibliotek på jakt etter opplysninger, hun er vekke. I dag er kontoret til journalisten større enn noensinne, men alt er tilgjengelig på sekunder, dette kontoret er også bærbart, og det må fornyes hvert år.

Kl. 06.30

Journalisten våkner og gjør seg klar for en ny dag. Vedkomne er forberedt på en lang dag, med mye forskjellig. Det første som skjer er at Journalisten tar opp sin telefon, her sjekkes de riktige mediene med én gang. Facebook, twitter, instagram, reuters, wwn, norske nyhetsmedier, og epost. Innen denne sjekken kan hele arbeidsdagen ha forandret seg.

Kl. 10.00

Journalisten er nå kanskje på desken, eller kanskje ute i felt. Journalisten i dag har ikke en base som tidligere. De forholder seg til verden, ikke til et sentralisert kontor. Journalisten skal kanskje ut for å snakke med en kilde. Journalisten jobber på en sak om hvordan IS rekrutterer gjennom You-Tube og forumer. Og da har Journalisten funnet en kilde dypt inne i det Ekstremistiske miljøet. Vedkomne ønsker å forbli anonym i frykt av represalier.

Kl. 15.00

Journalisten har nå snakket med kilden, de har blitt enige om hvordan saken skal se ut, og de har gått vert til sitt. Journalisten har nå en serie med notater, kanskje et lydopptak. Her har ikke arbeidsprosessen forandret seg så alt for mye. Introduksjonen av pc har gjort at alt går raskere. Men ordene må fortsatt vaskes og forflyttes. Det som er forskjellig er at journalisten kanskje må skrive en artikkel for nett og en for papiravis. Samt lage en komprimert utgave til sosiale medier. Hvis saken treffer mange nok lesere, noe den kan gjøre, da må journalisten kanskje belage seg på å lage en videoreportasje. I dag skal nyheten kunne dekkes i alle medier, og den skal helst slippes samtidig i alle. Dessverre er det ofte også slik at journalisten må stå for mye av dette innholdet selv. Som journalist i dag skal man kunne skrive, ta bilder, grave, være god på nett og ta seg bra ut foran kamera.

Kl. 20.00

Journalisten har hatt en hard dag. Mye arbeide har blitt gjort, mange tweeter senere er journalisten på vei hjem. Men jobben er ikke over, i dag kan journalister være på jobb i alle sine våkne timer. På jakt etter scoop, puff eller svar. Journalisten er på jobb til vedkomne sovner. Selv under søvnen jobber journalisten, verden rundt en kan forandre seg på sekunder, og hun må være klar til å dekke dette. I løpet av natten kan en revolusjon ha funnet sted, kanskje verdensmarkedene har fått en knekk. I en ustabil verden slik som den vi lever i, er det hektisk å være journalist. Spesielt da hvis du er en moderne journalist i et moderne mediehus, der er du bare like god som din nyeste nyhet.

Sosialdarwinisme eller subsidier?

Jan Zhal i Stavanger aftenblad skriver en god kommentar til dagens klikkehysteri med kronikken «Liker best analsex» . Men i dette innlegget vil jeg egentlig ikke skrive om hvorfor vi klikker på overskrifter som inneholder ord som ”analsex”, jeg vil heller fokusere på de menneskene som griner vær gang en slik sak dukker opp.

Personlig har jeg ikke mye til overs for saker som begynner med ”blowjob”, ”fuck, ”runke” eller ”penispumpe”. Men jeg forstår dem, jeg kan skjønne hvorfor folk leser dem. De få gangene jeg befinner meg inne på VG eller dagbladet klikker heller ikke jeg på de hardtgravende sakene. Vi må begynne å innse at de ikke er skapt for nettet. Nettet handler om ekstrem informasjonsutveksling, det er ingen som tar seg tid til å lese lange reportasjer, eller artikler. Man ønsker svar på det man lurer på, en viss oversikt over hva som skjer, eller en latter. Det som får meg til å klø meg i hodet, er journalistenes krav om at nettet skal være likt papiravisen. De jobber i en bransje som mildt sagt går nedenom, men om de skal forandre seg, nei det er oss det er noe galt med! Det virker som om journalistene velvillig ønsker å gå ned med skipet. De stiller seg til og med på dekk og synger skuta ned.

Hva er pressens rolle i dag, hva vil den være i morgen?

Pressens rolle i dag er i all hovedsak som formidler, den prøver etter beste evne å fortelle oss hva som skjer rundt om i verden, samt her hjemme. Pressen har som ideal å være objektive, nøytrale og samfunnsrelaterte. Alt dette kommer til å forandre seg, det tror i hvert fall jeg. Klikkestatestikken viser at vi klikker på enkle saker på nett. Ikke nødvendigvis bare sladder og annet dritt, men saker som er kortfattet, poengterte og som har en spiss penn. Nisjemarkeder er blitt diskutert tidligere på denne bloggen, og nå kommer mer. Det er de markedene som kommer til å bli morgendagens nyheter. Nyhetene kommer fra små leverandører med de subjektive vinklingene som passer akkurat ens egen smak. John Pavlik skriver i sin artikkel om viktigheten av plattform. Hvis formidlerne og media ikke tar høyde for de innovasjonene som har funnet sted i markedet vil de lide. Stadig flere brukere flytter seg over til mobile enheter, og forventer å finne nyhetene der. De mediene som ikke eksponerer seg selv i de kanalene der forbrukerne er, vil ikke bli lest.

Kollektiv kommunikasjon er over.

Vil du fortelle alle en hemmelighet? Vel du kan ikke! For bare x antall prosent bryr seg. Tiden der man kunne kaste nyheten ut vinduet er over, de konservatives dager er omme. Det blir de som er villige til å tenke nytt, både i hennhold til plattform og innhold som kommer til å lykkes. De andre, som furtende Jan Zhal, må nesten bare legge opp, finne seg nytt arbeide. Men med den tankegangen de har blir det ikke lett. Idealisme er vakkert og burde være noe alle er preget av, men det funker ikke. Man kan ikke jobbe i en sektor preget av intens konkurranse og preke idealismens sak. ”Hei, alle sammen, stopp opp litt her. De i VG sier at vi må skrive om pupper, men kan ikke vi ta å skrive om virkningene kulturbudsjettet har på amatørgrafikere istede?” Sorry, men nei det kan vi ikke. Jeg misliker puffesakene like mye som den neste, men nå er jeg på lag med VG. Det beste produktet vinner, og det bestemmer ikke du hva er, Jan Zhal!

Small Disney Poster

Illustrasjon av Ralph Steadman